Meconopsis aculeata

Meconopsis aculeata har jeg hatt i hagen i ganske mange år nå. Denne piggete relativt lave valmuesøsteren vokser naturlig i det vestlige Himalaya, i India og Pakistan. Her vokser den i moreneskråninger og på sletter i 3000-4500m høyde. Den er lett å kjenne fra andre valmuesøstre på bladformen, som er flikete.

Planten er monokarp og dør etter å ha blomstret og satt frø, så de plantene jeg har i hagen nå, er selvsådde frøplanter som jeg har latt vokse opp der frøene har spirt. Heldigvis selvsår den flittig, så jeg har aldri trengt å skaffe meg nye planter. Det har de ordnet selv.

Meconopsis aculeata trives best i veldrenert, jevnt fuktig og nøytral til sur jord. Lysforhold: halvskygge. Hos meg vokser den på nordsiden hvor det er mye skygge, i en blanding av kompostjord og sekkejord, og jevnt fuktig jord. Jeg har den også på sørsiden, i skygge fra et gjerde, i et opphøyet bed med ren kompost og betraktelig tørrere forhold. Den ser ut til å trives godt uansett hvor den står i min hage. Planten blomstrer hos meg fra høysommer og utover mot tidlighøst. Den oppgis å kunne bli 60cm høy, men hos meg har den aldri strukket seg lengre enn ca 40cm i været. Fargen på blomstene varierer fra det klareste blå til lys lilla, nesten rosa. Den er velsignet lettvint å ha med å gjøre, så lenge jeg ikke driver og flytter for mye på den eller prøver å prikle frøplantene som dukker opp hist og her. Peleroten gjør at den tåler prikling og omplanting dårlig. Jeg har likevel flyttet på småplanter med suksess flere ganger. Da passer jeg på å grave en god og dyp jordklump med planten i for å forstyrre røttene minst mulig.

Planten er giftig, og roten skal visstnok inneholde stoffer som har narkotisk effekt. Meconopsis aculeata formeres med frø som tåler, men ikke trenger, kuldestratifisering.

Primula rosea

Primula rosea tilhører familien Primulaceae, og kalles på norsk Rosenprimula. Denne lille skjønnheten vokser naturlig i vestlige og nordvestlige Himalaya, i våte/fuktige områder i myr eller langs vannkanter i 2600-4300 m høyde. Den trives best i halvskygge, men tåler i kalde områder ganske mye sol. Bladene er glatte og vintergrønne, og i likhet med blåveisen kommer blomsten før de nye bladene om våren. Røttene er korte tykke rhizomer. Som andre Primulaer setter den siderosetter og blir på den måten langsomt større. Disse kan deles fra hvis man ønsker flere planter.

Planten blomstrer tidlig på våren og er blant de tidligeste til å blomstre i min hage. Den blir omlag 20cm høy og er med sin skarpe rosa farge ett skikkelig blilkkfang der den står og blomstrer mellom vissent gras og fjorårets planterester. Jeg fikk min plante fra en kjær hagevenninne for noen år siden og plantet den i et bed med svært fuktig, tung svart jord i den sure enden av Ph-skalaen. Bedet er på sørsiden av huset, men har skygge fra basseng-gjerdet mesteparten av dagen. Der ser den ut til å trives utmerket, og jeg kunne i fjor dele fra flere rosetter som ble plantet langs kanten av bedet.

Formering kan skje ved fradeling av siderosetter som jeg har gjort, eller man kan sanke frø og så. Jeg har aldri sanket frø fra min plante, og har heller ikke funnet selvsådde frøplanter. Frøene sås og dekkes såvidt. Spiretiden er oppgitt til 3-6 uker. Spirer best ved 10-15 grader, blir det særlig varmere synker spireprosenten betraktelig. Frøene bør stratifiseres.

Primula florindae

Primula florindae har jeg hatt i hagen i mange, mange år.  Jeg vet ikke hvor jeg opprinnelig fikk tak i denne kjempen av en primula, men det er mye mulig den ble kjøpt hos en lokal planteselger da jeg var en fersk og kunnskapsløs hage-eier.

Augustprimula kommer fra Sydøst-Tibet, hvor den vokser i sump-områder og ved elvebredder.  Planten trives med fuktig/våt, næringsrik jord, men tåler også noe tørrere plassering.  Sol til halv-skygge.  Min plante står på sør-øst-siden av huset i ett bed med jevnt fuktig jord.  Bedet har skygge fra noen grantrær fra tidlig formiddag til midt på dagen, eller er det sol.

Planten har en bladrosett av grove/store blader.  Blomstene kommer på opptil halvannen meter høye stilker fra rosetten.  Hver stilk/skaft har en skjerm av mange hengende blomster som dufter aldeles himmelsk.  Planten setter siderosetter, slik de fleste Primulaer gjør.  Disse kan deles fra og brukes til nye planter andre steder i hagen.  Ellers er det enkelt å formere augustprimula med frø, faktisk så enkelt at det blir nesten plagsomt.  Jeg har luket bort utallige små-primulaer i årenes løp, selv om jeg prøver å være påpasselig med å klippe frøkapslene før de får modne og spre frøene sine.

Det er ikke uvanlig med hybrider av august-primula.  I min hage har det etterhvert kommet både orange og mørk-orange, nesten rød augustprimula som ale dufter like herlig.  Jeg har de siste to årene plantet augustprimula flere steder i hagen, nettopp på grunn av den gode duften. Skulle jeg være så uheldig å miste denne, kommer jeg nok til å sørge for å skaffe meg en ny.  Den er både pen å se på, velduftende, enkel å ha med å gjøre, og den gjør mye av seg.  At den selvsår flittig og medfører noe luking, syns jeg er en liten pris å betale for å ha den i hagen.

Aconitum hemsleyanum ‘Red wine’

Denne planten har jeg sådd selv, jeg tror det var i 2008.  Muligens 2007.  Frøene kom fra Konnässörsklubben, hvor jeg har handlet frø stort sett hvert år siden jeg oppdaget at de eksisterte for noen år siden.  De ble sådd og satt ut for stratifisering,  og spirte sparsomt på sommeren samme året.  Av de få plantene som spirte, er det i dag kun en som lever, og det er denne som jeg har bilde av her.

Aconitum hemsleyanum kommer opprinnelig fra China og er oppgitt til zone 5-8.  Den skal trives i jevnt fuktig jord og iflg ett nettsted i  full sol.  Ett annet nettsted anbefaler full skygge så det kan virke som planten er lite kresen på vokseforhold.  Hele planten er giftig, og den regnes som rådyr-sikker.  Bladene er håndflikete og blomstene relativt store.   Formering skjer ved frø som jeg har gjort, eller ved å dele av rizomer fra roten.  Frøene bør sås så ferske som mulig, da de tåler lagring dårlig.  De bør også kuldestratifiseres.

Klatrehjelmen min er plantet inntil veggen på nord-siden av huset, hvor den klatrer i  ett armeringsnett som er festet på veggen.  Jorden er  leirjord iblandet noe kompost, gressavklipp og diverse «fyllmasse».  Dreneringen helt inne ved veggen må sies å være meget god.  Planten blir større og kraftigere hvert år og ser ut til å stortrives med minimalt med sol, og relativt tørr jord.  Planten må være svært hardfør, for den lot til å være fullstendig u-affisert av de forholdene som tok livet av mange hundre planter for meg vinteren 2010.  Den strekker seg langt oppover veggen og begynner å bli ett skikkelig blikkfang på seinsommeren når den blomstrer.

Sist sommer delte jeg av en liten rotbit og plantet i andre enden av samme bedet.  Før høsten kom hadde denne nye planten lagt godt på seg, så jeg gleder meg til våren og følge med hvordan den vokser på det nye stedet.  Jeg har ikke sanket frø av planten min enda, men den stod full av frøkapsler da vinteren kom, så jeg ser ikke bort fra at noe selv-såing kan ha skjedd.  Man kan jo håpe, i alle fall.

Meconopsis sp. (Mec. Rita?)

Denne lille Meconopsis’en har jeg ikke sett noe annet sted enn i min egen hage, hverken på bilder eller IRL.  Den har blomstret bare en gang hos meg, så jeg er veldig spent på hvordan fortsettelsen blir på denne.

Planten kommer fra frø jeg har sådd selv, villinnsamlede frø fra Chris Chadwell.  Frøposen var merket Mec. sp. og ett nummer, og jeg har ikke papirene som fulgte med frøforsendelsen så jeg vet ikke hvilke forhold morplanten vokste i heller.  Frøene ble sådd i 2008, og jeg fikk 7-8 planter av den pakken etter at priklingen var unnagjort (det stryker alltid med en del i priklingen……)  Disse ble plantet på nord-siden av huset, ganske nær veggen ved det nord-vestlige hjørnet.  Bedet er opphøyd, og jorden er kjøpe-torv-jord blandet med noe tang, gressklipp, lauvkompost og det jeg hadde for hånden da bedet ble lagd.  Det er nok i tørreste laget, men planten har nå overlevd der flere år selv om den ikke blomstret i fjor….

Det mest spesielle med denne mec-en er at blomsten er to-farget.  Kronbladene er vekselvis lilla og mørk blå, og flikete.  Det kom en blomst på hver stilk.  Blomsterstilkene kom fra basis av bladrosetten og var mørk lilla-brun-farget og helt glatte. Pollenbærerne er gule.   Selve bladrosetten er forholdsvis «spinkel», og bladene ligger noe løselig utover jorden fra basis av planten.  Bladene er ca 10cm lange, smale og tett besatt med temmelig stive pigger.  Da plantene spirte i 2011, oppdaget jeg at de satte sideskudd, som Mec. quintuplinervia gjør.  Men jeg har ikke greid å avgjøre om den planten som blomstret overlevde eller om det er bare søsknene dens som nå står igjen. Det var dette med merking, da…

Total høyde på den som blomstret var vel 15cm, så det er en liten plante vi snakker om her.  De spisse piggene på bladene får meg til å tenke horridula-gruppen, mens fasongen/voksemåten på selve blomsten får meg til å tenke quintuplinervia eller punicea.  Det blir spennende framover nå og se om alle plantene blir lik den ene som har blomstret til nå, eller om den var unik og en engangs-foreteelse.

Incarvillea zhongdianensis

Dette er en plante fra Yunnanprovinsen i China, hvor den vokser i gress-sletter til 3200m høyde.  Det skal være en av de mer hardføre hagegloxiniaene.  Den blir ca 25cm høy og trives i jevnt fuktig jord i sol.

Jeg fikk min plante for noen år siden fra en annen hagegal i ett av mine første plantebytter.  Den ble plantet på nordsiden, i leirblandet jord med jevn fuktighet.  Der er det sol på morgen/formiddagen, og om kvelden.  Den har blomstret hvert år der, men ikke vokst.  Etter avblomstring ble den slengete og la seg utover.  Det var tydelig at den ikke trivdes, men bare overlevde…..Derfor flyttet jeg den forleden år til sørsiden, i mitt på det tidspunktet nye grusbed.  Der passer den mye bedre, og planten ser også ut til å trives bedre der.   Jorden er grusholdig, det er sol hele dagen og bedet er fuktig men veldrenert.

Planten skal blomstre sein vår, men hos meg kommer blomstringen i juli.  Sist høst sanket jeg frø av planten min.  Kanskje jeg etter hvert får flere av den?  Formering kan skje ved deling om våren, eller med frø.  Det kan ta opptil tre måneder fra sådd til spiring.

I det siste har jeg vært litt i tvil om planten min har rett navn.  Zhongdianensis skal nemlig etter hva jeg kan lese meg til, beholde en relativt kort blomsterstengel etter avblomstring.  På min plante vokser stengelen til nesten det dobbelte etter avblomstring.  Jeg har derfor en liten mistanke om at det kan være I. mairei jeg har.  Bilder jeg finner på nett av plantene gir liten hjelp, de er svært like.  Men mairei er mye høyere enn zhongdianensis……Uansett er den flott når den blomstrer, og da blir ikke navnet så veldig viktig 😉

Soldanella alpina

Soldanella alpina

Familie: Primulaceae

Jeg er ikke sikker på hvor jeg har fått tak i denne planten, men har Magnar sterkt mistenkt for å være opphavet.  Min plante står i grusbedet på sørsiden av huset hvor det er sol hele dagen, lite humus og veldig godt drenert.

Soldanella alpina kommer fra fjellområder i sørlige europa, hvor den vokser i fuktige områder i halvskygge.  Bladene er vintergrønne.  Blomstringstid: tidlig vår, gjerne mens det enda ligger snø på bakken, forsommer.  Planten blir omkring 10cm høy, øker sakte i størrelse med rotskudd, og er teppedannende.

Jeg ser at min plante er helt feil plassert i forhold til hvordan den vokser i naturen, så jeg lurer på om jeg ikke skal prøve å flytte den til våren  Kanskje den vokser bedre da?  Til nå syns jeg den har sett litt stusselig ut, selv om den har overlevd, og blomstret fint.

Primula warshenewskiana

Primula warshenewskiana

Denne ursøte lille primulaen kjøpte jeg hos Ole Olsen i fjor.  Den ble plantet på nordsiden av huset, i opphøyd bed med leirjord iblandet noe kompost og noe vekst-torv.  Bedet har sol tidlig på morgenen, og seint på kvelden i den årstiden vi har midnattsol.  I løpet av sommeren la planten så godt på seg at jeg kunne dele av en siderosett som ble plantet i grusbedet på sørsiden av huset.  Der er det sol hele dagen, og helt andre forhold.  Nå jeg er spent på hvem av dem som har greid seg best gjennom vinteren når snøen forsvinner til våren.

Primula warshenewskiana er asiat og vokser naturlig i nordlige Himalaya, fra Tajikistan til Pakistan. Den blir 7-15cm høy og blomstrer på våren/tidligsommeren.   Hardførhet Zone 4-8.  Planten trives i veldrenert, jevnt fuktig  humusrik jord på den sure siden av PH-skalaen, i halvskygge. Mattedannende.  Den oppgis å kreve lite vedlikehold.

Cynoglossum nervosum

Cynoglossum nervosum

Familie: Boraginaceae

Cynoglossum nervosum, syn. Cynoglossum microglochin nervosum, eller «kinesisk forglemmegei»/»hundetunge»  kommer fra vestlige Himalaya.  Jeg kjøpte frø til denne i botanisk hage i København for noen år siden og sådde halve frøpakken første året.  Da spirte ingen frø.  Resten av frøene ble sådd året etter.  Nå fikk jeg spiring, og de små plantene ble satt ut i hagen både på sørsiden og på nordsiden.  På sørsiden står plantene i ett bed med sol noen få timer pr. dag, i skyggen av noen store graner.  Bedet har den jorda som var her da vi kjøpte tomta, iblandet litt vekst-torv, og har god drenering.  På nordsiden har plantene sol på morgenen og kvelden, og står i leirjord blandet med kompost i ett opphøyd bed.   I tillegg står det ett par planter under ei bjørk på østsiden av huset hvor det er mye sol, men temmelig tørt.  Sist sommer fikk jeg blomstring for første gang på disse.  De har brukt tre år på å bli voksne:)  I høst sanket jeg frø av plantene mine, som jeg har sådd nå.

På frøpakken jeg kjøpte, stod det at planten er biennal.  På nett finner jeg den oppgitt som staude.  Nå blir det spennende å følge med til våren, om de kommer igjen etter blomstring. I så fall er det mulig jeg har en del småplanter til overs…..

Cynoglossum nervosum

Cynoglossum nervosum trives i jevnt fuktig, veldrenert, sandblandet leir-jord.  Plantene er ikke kresne på jorsmonnet, men vil ikke trives i tung leirjord.  Jorden bør ikke være for mye gjødslet, da vil den blomstre mer sparsomt. Plantes på en beskyttet plass i sol/halvskygge.   Planten er oppgitt til H4, men må være adskillig mer hardfør enn som så.  Jeg bor i H6/H7  og har overvintret plantene mine ute i to vintre nå.  Den blir hos meg ca 40cm høy.  Blomstringstid skal være vår/forsommer.  Hos meg kom blomstringen på høysommeren.

Planten har en buskete, opprett og noe «uryddig» voksemåte og passer kanskje best i en ikke altfor formell beplantning.  Jeg kan tenke meg at den passer perfekt i en «cottage garden», eller i en smårotete og usystematisk hage som min 😉  Med den skarpe blå fargen på blomstene er den ett absolutt blikkfang i bedet.

Jeg opplever Cynoglossum nervosum som en temmelig lettvint plante, som trives på mange forskjellige steder og ikke er spesielt kresen av seg.  En plante jeg gjerne vil beholde i hagen 🙂

Lewisia tweedyi

Lewisia tweedyi kommer fra Amerika, hvor den vokser i fjellene i Washington i rasmark og tørre steinete skråninger med høyt humusinnhold i jorda.   Det norske navnet er Praktlewisia.    Den blir omlag 20cm høy og kan nå en omkrets på 40cm.  Planten er putedannende, med sukkulente blader i rosett .  Vintergrønn.  Blomsterstilkene kommer fra basis mellom bladene og er hos meg omlag 20cm høye, med 2-3 blomster pr. stilk.  Praktlewisia trives i humusrik, godt drenert jord, i sol.  Den er tidligblomstrende.  Blomsten kan være rosa, hvit eller som min; nesten fersken-/laksefarvet.  Formering skjer ved frø, eller ved fradeling av sideskudd.  Frøene skal visstnok være dekket av ett søtt lag, som frister maur til å spre frøene i naturen.  Planten har pælerot som jeg leste ett sted kan bli opptil 2,5m lang, så den kan ikke deles.  Den er oppgitt til hardførhet Zone 4.

Jeg kjøpte min plante på et lokalt planteutsalg for noen få år siden.  Den står i grusbedet på sørsiden, hvor det er god drenering og full sol hele dagen.  Den ser ut til å trives, men formerer seg ikke slik som f.eks. Lewisia ‘Little Plum’ gjør.  Blomstringen kommer hos meg i midten av juni.  Blomsten er mye større enn på andre Lewisia jeg har sett.  I gode somre kan den remontere med noen få blomster på høsten.  Jeg har ikke funnet frø på min plante, og heller ikke frøplanter rundt den.  Den eneste måten å formere planten på for meg blir vel da å plukke av sideskudd og plante for seg.  Jeg har ikke prøvd det enda, men har sett at det har kommet små rosetter/sideskudd ved plantens basis.  Siden den har pælerot, har jeg ikke turt å flytte på planten min, så den blir nok stående der den er «inntil videre» 🙂